Israels nye ambisjon: global rolle
For å forstå den pågående krigen mellom USA og Israel på den ene siden og Iran på den andre, må vi løfte blikket. Uten en bredere historisk og geopolitisk kontekst fremstår dagens krig som unødvendig og vanskelig å forstå. Med et slikt perspektiv trer imidlertid et tydeligere mønster frem, og det reiser et mer ubehagelig spørsmål:
Har Israel større ambisjoner? Forsøker Israel å posisjonere seg som en fremtidig global aktør i en verden i endring?
I nærmere to hundre år har makten vært konsentrert i Vesten først under britisk imperiedominans, deretter under amerikansk hegemoni. I dag utfordres denne strukturen. Kina vokser frem, Russland styrker sin posisjon, Europa mister innflytelse og nye samarbeidsformer som BRICS og Kinas Belt and Road Initiative endrer de økonomiske og politiske spillereglene.
Historien viser at slike overgangsperioder sjelden er stabile. Etablerte makter forsøker å bevare sin posisjon, mens nye aktører søker å definere sin rolle. Det er innenfor denne rammen Israels handlinger bør forstås, ikke som isolerte hendelser, men som del av en større strategisk omstilling.
Israel har historisk operert innenfor vestlige maktstrukturer. Under britisk styre fungerte landet som et strategisk fotfeste i Vest-Asia. Under den kalde krigen ble Israel en regional håndhever av amerikanske interesser. Etter 2001 har Israel utviklet seg til en sentral aktør i den globale sikkerhets- og krigsindustrien, med eksport av overvåkningsteknologi, våpensystemer og militær kompetanse.
Men noe kan være i ferd med å endre seg. Israel fremstår i økende grad ikke bare som en forlengelse av vestlig makt, men som en aktør med egne ambisjoner. Skiftet kan beskrives som en overgang fra verktøy til aktør, fra å tjene en global makt til å være en global makt.
Tidspunktet er ikke tilfeldig. Flere faktorer peker i samme retning. Disse faktorene omfatter blant annet:
1. 7. oktober-angrepet brøt med en grunnleggende forestilling om israelsk uovervinnelighet. I flere tiår har Israels militære overlegenhet skapt en psykologisk avskrekking I hele Vest-Asia. Når denne brytes, oppstår et behov for raskt å gjenopprette avskrekking og kontroll.
2. Dersom verdens maktsentrum flytter seg bort fra Vesten, kan Israel oppfatte at handlingsrommet blir mindre i fremtiden. Å handle nå mens USA fortsatt er dominerende og støttende kan fremstå som strategisk nødvendig.
3. Det politiske klimaet i USA-administrasjonen under Trumps ledelse oppfattes som sterkt pro-israelsk. Dette reduserer begrensninger og åpner for mer offensive strategier. Samtidig gjenspeiler det en dypere strukturell kobling mellom de to landene.
4. Vest-Asia er i endring. Iran, Tyrkia og gulfstatene redefinerer sine roller. I en slik situasjon kan offensiv handling bidra til å forme maktbalansen før den stabiliserer seg.
USA er en nøkkelaktør i denne utviklingen. Vi er nå vitne til en sammenvevd Israel–USA-politikk, hvor amerikansk makt i praksis brukes i retninger som også gagner israelske strategiske mål. Ved siden av det strategiske spiller også ideologi en stor rolle. Religiøse narrativer, særlig innenfor kristendommen, gir Israel en eksistensiell og til tider apokalyptisk ramme. I dette perspektivet blir Israels hegemoni også en del av en større guddommelig plan. Dette har historiske paralleller, blant annet til korstogene, hvor religion fungerte som mobiliserende kraft. I dag kan lignende narrativer bidra til å forsterke Israels politiske ambisjoner og handlinger.
Hvilken form vil denne globale rollen ta? Det britiske imperiet var basert på utnyttelse av andre lands ressurser gjennom direkte okkupasjon og kolonialisme. USA har utøvd kontroll gjennom kapitalistiske strukturer, bruk av dollar som internasjonal valuta og SWIFT-systemet. Kina ekspanderer sine økonomiske interesser gjennom Belt and Road-initiativet.
Hva har Israel å tilby som global makt? Det er mye som tyder på at landet forsøker å posisjonere seg som:
En modell for en global vellykket etnostat i en multipolar verden,
Et sentrum for militær og teknologisk innovasjon, og en nøkkelspiller i globale sikkerhetsnettverk.
For å oppnå disse ambisjonene ser Israels strategi ut til å være drevet av tre forhold:
Et behov for å gjenopprette kontroll over andre regionale aktører.
En opplevd mulighet i dagens maktbalanse, inkludert omfattende amerikansk militær støtte og vilje til å involvere seg i Israels kriger.
Den sterke koblingen mellom kristensionisme og Israel gir også en ideologisk dimensjon som er like viktig som den politiske og militære støtten fra Vesten, særlig USA.
I dette landskapet handler Israel ikke bare reaktivt – Israel posisjonerer seg. Om dette vil føre til en varig endring i landets globale rolle, er fortsatt usikkert. Men én ting er klart: vi befinner oss i et historisk vendepunkt, hvor utfallet langt fra er gitt.